La tårene trille

Fredagskveld og jeg har fått med meg ukens Norske Talenter. Og plutselig tar jeg meg selv i å sitte å grine når folk kommer videre. Det er ikke det at jeg synes de var bedre enn andre eller fortjente det mer enn andre, det er det at når andre blir glad og feller en tåre, da gjør jeg det samme. Et annet eksemepel er når noen gifter seg eller dør på TV, jeg lever meg veldig inn i serier, og da tenker jeg spesielt på den evigvarende såpeserien Home & Away. En serie der både bryllup, død og fødsel viser seg ofte. Det har hvert mange ettermiddager foran Tv`n med snørr og tårer.
I min jobb opplever jeg ofte døden på nært hold, disse episodene går inn på meg, jeg blir litt trist, men griner aldrig. Når jeg slår meg blir jeg forbanna, men det er sjeldent tårene presser seg frem. Når noen kjefter på meg blir jeg lei meg, men det er ikke verdt å kaste bort tårer på.
Men...... Når jeg ser familene som får drømmehuset i Ekstrem Oppussing eller når noen føder i Sykehuset, da renner det over for meg, da kan jeg sitte å tørke tårer i ti minutter etterpå. Dette er ikke det værste. Det som virkelig får begeret til å renne over er gjennforeninger. Vi husker vel alle de tårevåte gjensynene mellom mor og datter o.l på Tore på Sporet eller den gode gamle klassikeren Ricki Lake. Kort oppsummert, når andre griner på Tv, så gjør jeg å.
Nå må ikke folk tro at jeg sipper kun av det som vises på Tv-skjermen. Når det er noe som gjelder familien eller mine beste venner, skal det lite til før jeg skrur på krana.
Er det bare meg eller er dette normalt?